LOK sin andre utgivelse har blitt en liten nedtur etter den sterke debuten Naken, Blästrad Och Skitsur, som solgte til gull i hjemlandet, og ble beæret med en svensk grammis i kategorien beste "hårdrock-skive" i '99.

Resepten er fortsatt den samme; aggressive hardcoreriff, provoserende og gode tekster, og vokalist Martin Westerstrands stemme balanserer fortsatt mellom det geniale og det patetiske. Og de holder seg fortsatt til sitt morsmål, noe som faktisk kler bandet meget bra. Om Westerstrands tekster hadde blitt framført på engelsk, ville mye av meningen og kraften bak tekstene falt bort. Effekten og de personlige uttrykkene blir sterkere når det synges/skrikes på ekte Gøteborgsk.

Allikevel; det er ikke tekstene i seg selv som gjør et album verdt penga, og det finnes en del svært så ordinære låter på denne skiva. Svensk presse har ikke latt seg imponere i samme grad som på debutalbumet, og selv om Sunk 500 debuterte helt oppe på en 11. plass på de svenske albumlistene, er ikke dette noen fullkommen utgivelse.

Albumet åpner bra, med låta Hur Många Grisar Är Vi Nu?. Tøffe kompromissløse riff, og en fengende melodi som etter en del gjennomhøringer sitter rimelig bra. Tekstene er nevnt, og låttitler som Gud Ditt Svin vil vel få enhver pliktoppfyllende kirkegjenger til å blekne av dødsangst. Tekstlinjer som "...detta er en psalm, för alle er som undrar, plocka fram ditt vin, Gud ditt svin...." er kanskje ikke Shakespeare, men bandets sterke side er definitivt tekstene. Selve låta er ikke av de beste, for det blir mye "nesten" på denne skiva. Mange av låtene åpner veldig lovende, men forventningene innfris ikke etterhvert som låtene skrider fram. Men på noen spor fungerer resepten utmerket, som for eksempel på den nye singelen Bedragaren I Murmansk, som er en gjennomført kul låt. Ikke så raskt tempo på denne, men en mer ordinær rocklåt med et tungt og suggerrende refreng som fester seg i hjernebarken umiddelbart. Andre høydepunkter som bør nevnes, er Stänkskärmer Och Sprit og Kompanjoner, som er blant de låtene som hever plata fra dårlig til middels.

Det ligger mye energi og frustrasjon bak fremførelsen til LOK, og de er dyktige til å variere låtene sine. De aller fleste hardcoreband kjører stort sett i det samme sporet med ensformige riff, lite taktskifter og uspennende arrangementer. Men LOK har, til tross for at låtmaterialet ikke er mer enn litt over middels, ihvertfall såpass mye spennende låter at det er mye å bygge videre på.

Espen Hovelsen, Panorama Musikk © juli 2000